Tyveri eller politisk handling?

Se for deg følgende scenario: en fattig mor stjeler 500 kroner fra en turist. Pengene bruker hun til å forsørge sine 5 sultne unger. Turisten merker først tyveriet neste gang han skal betale for et måltid han har spist ute, men blir da veldig opprørt, og begynner å legge ut om hvor umoralsk slike tyverier er osv. Da lurer jeg på: er det umoralsk det kvinnen gjør? Eller kan det forsvares?

I vårt samfunn ville en slik handling aldri blitt godtatt; for det første har vi klare lover som definerer hva som er tyveri og ikke, og for det andre er det stort fokus på privat eiendom og rettigheter i Norge. Men, samtidig ligger det i norske verdier en forestilling om å ta vare på de som har det dårlig, og sørge for et minimum for alle. Kan ikke disse hensynene komme i konflikt, nettopp i slike situasjoner? Denne kvinnen har tydelig falt utenfor systemet. Og turisten har absolutt ingen problemer med å klare seg, om hun så hadde stjelt 2000 kr. Sett at 2 av ungene hennes hadde omkommet av underernæring eller sykdom hvis jun ikke hadde tatt pengene. Personlig mener jeg at i slike tilfeller må prinsipper vike for menneskelige hensyn; selv om man er enige i at å ta ting som ikke tilhører en selv er feil, er det viktigere å redde menneskeliv enn å holde på disse prinsippene, i hvert fall så lenge det å gå bort fra dem ikke får store konsekvenser.

Et godt motargument, i det minste i land med lignende sosiale systemer som i Norge, kan være at hun kunne ha skaffet pengene ved å søke jobb. Men, er nå dette egentlig en reell mulighet? Hun har ingen til å passe barna mens hun er borte, bortsett fra veninner, som jo ikke kan stille opp hver dag. Og hvem ville ansatt henne? Hvilke kvalifikasjoner har hun og skilte med? Om hun har fullført videregående er det jo strålende, men sansyneligheten for noen høyere utdanning enn det er minimal for en i hennes situasjon. I vårt samfunn, som stadig blir mer spesialisert, holder snart ikke videregående til annet enn butikkjobber og en del andre serviceyrker. I disse yrkene er det viktig med inntrykk og bakgrunn; jeg tviler på at den gjennomsnittlige butikksjef ville ansatt noen rett fra gata.

På tross av dette: i et samfunn som vårt eget er det godt mulig hun hadde andre alternativer. Men hva da med et land som USA, der det finnes få eller ingen sosiale støtteordninger. I et slikt samfunn kan handlingen nesten sees på som et slags selvforsvar, noe helt nødvendig for å kunne overleve. I slike tilfeller mener jeg det absolutt ikke kan kalles tyveri. Da heller som sagt selvforsvar (fra de overgepene som bla. staten og samfunnet utfører ved å ikke hjelpe henne eller ungene).

Til slutt: kan en slik handling til og med kalles politisk? Ja, mener jeg, ubetinget. Hun er med på å syneliggjøre et stort problem i samfunnet, samtidig som hun "omfordeler goder og byrder". Hvis hun i tillegg er bevisst at det hun gjør har politiske konsekvenser, er det vel få som kan argumentere mot dette. Og nettopp slike politiske handlinger tror jeg vi trenger langt flere av. Handlinger som sjokkerer og får oss til å tenke, stille spørsmålstegn ved hvordan vi lever. Er det ikke nettopp slike handlinger som kan bidra til positive endringer i samfunnet. Jeg synes at i stedet for tyveri, kunne slike og lignende handlinger gått under kategorien "sivil ulydighet".

Frihet for en hver pris?

Jeg mener at personlig frihet er en grunnleggende menneskerettighet. Det å kunne bevege seg hvor man vil, kunne tenke og å ha mulighet til å ta den utdanningen man ønsker, er viktig i alle samfunn. Men, dette innebærer ikke at man kan gjøre hva man vil! Her er jeg ganske enig med Simone Beauvoir, som mente at man aldri skulle bruke sin egen frihet til å hindre andres frihet. Dette synspunktet mener jeg det går ann å annvende også på et samfunn som helhet: et samfunns lover bør alltid ta hensyn til individuell frihet, men i større grad den "kollektive friheten" (mitt begrep), dvs friheten til en gruppe mennesker.
Et eksempel:
En person mener at han bør ha lov til å kjøpe øl hele døgnet. Det viser seg derimot at han, når han drikker litt for mye, ofte blir voldelig. I flere tilfeller ender han opp i slagsmål med andre, som kanskje ikke har druket eller provosert han på noen måte.
I dette tilfellet mener jeg at hans personlige frihet ødelegger for andres frihet. Jeg mener også at hensynet til de andres frihet bør veie tyngre enn hans ønske om å drikke seg full.
Å overføre dette eksempelet til et samfunn lar seg jo enkelt gjøre: det er en mengde personer, men et mindretall, som blir aggresive av å drikke. Derimot ødelegger dette mindretallet for mange mennesker, også utenforstående. Ved å feks redusere åpningstidene på utsteder, vil man ramme den personlige friheten til mange, men samtidig (rent ideelt sett) sørge for at de som holder til på utstedene har det bedre.
På den annen side vil jo en slik lov igjen ødelegge for alle de som klarer å kontrollere seg, og som gjerne vil kunne drikke utover natta. Her blir det da et spørsmål om verdier: skal man risikere flere skadete eller tom. drepte slik at en mengde personer skal kunne drikke lengre. Mitt svar ville vært klart nei.

Et annet godt eksempel: ytringsfriheten fastslår at man skal kunne ytre sine meninger. Men, hva om disse meningene støter andre? De som forsvarer ytringsfriheten for en hver pris mener at folk må tåle å bli harselert med. Men, hvor går grensen? Ville norske aviser, selv de mest liberale, trykket et bilde av kongen med et maskingevær i en hånd og et granatbelte i den andre? Det tror jeg neppe. Og det synes jeg er bra!

For, det å ha frihet til å gjøre noe, betyr ikke at du må gjøre det/har rett til å gjøre det. Hvis man bruker sin egen frihet til å ødelegge andres frihet, gjennom å fornærme, støte, mobbe osv. gjør man en grov feil, mener jeg. Problemet er at en hel del mennesker ikke vil akseptere dette. Derfor mener jeg det er viktig å ha en sterk myndighet, som kan si i fra hva som er greit og hva som ikke er greit, på folkets vegne. Hvordan denne myndigheten opprerer, hvordan den blir satt sammen, og hvor stor innflytelse den skal ha, er en annen diskusjon.

Norge i dag har jo mange lover som både begrenser, men også sikrer den enkeltes frihet. Jeg tror det ofte kommer til konfliktet mellom slike typer lover, og da løses det som oftest med kompromisser. Norge har stor respekt for menneskerettighetene, som nettopp handler om de enkeltes friheter. Også her behandles dette temaet.
Utover dette vet jeg egentlig veldig lite om hvordan slike problemer behandles i Norge...

Albert Speer og Le Corbusier

Albert Speer hadde en arkitekt som far, og interesserte seg tidlig for hans arbeide. I 1931 meldte han seg inn i det nasjonalsosialistiske arbeiderparti, og i 1934 ble han utnevnt til Der Fürehr's arkitekt, og fikk ansvaret for bla. å organisere Olympiaden, der han forøvrig gjorde stor suksess.

Speers visjon ble etter hvert å omforme hele Berlin, eller Germania, som de kalte det, til en verdenshovedstad preget av prangende og veldige byggninger. Sammen med Hitler begynte han på dette arbeidet, og det var planlagt ferdiggjøres i 1960. Under arbeidet bidro Speer til å deportere mange 100 tusen jøder, for planene hans innebar mye riving.

Disse planene ble selvfølgelig aldri gjennomført.

Le Crobusier, eller Charles-Edouard Jeanneret som han egentlig het, var en sveitsisk arkitekt. Han ble etter hvert en allsidig arkitekt, og engasjerte seg både i byplanlegging og husakritektur. Han gikk tilbake til renesanssen for å finne et system for å proposjonere det han gjorde, og brukte det gylne snitt aktivt gjennom hele sin peridoe som arkitekt.

Han hadde 5 grunnprinsipper om husbygging, som han særlig brukte tidlig:

1.Bruken av stolper av armert betong sammen med et gulv av samme materiale, slik at hagen kunne fortsette under huset.
2.Bruken av takterasser for å minske arealet huset opptok.
3.Bruken av åpen løsning for å ha muligheten til fleksibel innredning og at man slapp å bruke plass på innvendige vegger.
4.Bruken av horisontale vinduer for å få en jevnere fordeling av lys.
5.Bruken av den slette fasaden som var mest funksjonell og estetisk.

Han hadde også 4 prinsipper for sin idealby:

1.Avlastning for sentrumsområdene.
2.Høyning av befolkningstettheten.
3.Mer effektiv transport.
4.Mer effektive grøntområder.

Speers sin visjon og byggestil var tydelig preget av hans politiske syn: han bygde ofte store of "skremmende" byggninger, og hans visjon om å bygge Berlin til en verdenshovedstad viser tydelig hans tro på Tyskalnd som fremtidens stormakt.

Jeg vil påstå at omgivelsene i det offentlige rom betyr mye for hvor mye tid innbyggerne tilbringer der, og dermed også hvor godt sosialiseringsprosessen fungerer i samfunnet Skoler, kontorer, barnehager osv bør inspirere og virke avslappende, og invitere folk til å komme sammen i det offentlige rom. Det er også klart at hvordan omgivelsene ser ut, påvirker trivselen og livskvaliteten til folk.

Økosofi

Nylig avdøde Arne Næss var Norges mest kjente filosof, kanskje noen sinne. Med sin varme og holdning til livet vant han mange menneskers beundring og respekt, og ble også anerkjent internasjonalt. Nedenfor skal jeg se på hans kjente filosofiske retning økosofi.

Som økosof følger man en livsfilosofi som tar ugangspunkt i det økologiske perspektivet; samspill mellom mennesket og naturen slik at vi både bevarer naturen og oss selv. Selve ordet betyr naturvisdom (i følge wikipedia). Arne Næss var en av de første som trakk sammenhengen mellom økologi og filosofi (i hvert fall i Norge), og lagde sin egen Økosofi. Før han kom med denne filosofien, hadde han i mange år argumentert for at vitenskapen var den enste sannhet, og applaudert dens framskritt. Men selv har han uttalt at han alltid var kritisk også, og aldri ble han kalt vitenskapsentusiast av noen han kjente. Senere i sitt liv gikk han til angrep på moderne vitenskap med full styrke, og skrev flere verker.

Arne Næss' filosofi er i høyeste grad aktuell i dag. Verden står ovenfor enorme problemer i forhold til miljø, natur og klima. Fram til sin død var Arne med i flere organisasjoner som engasjerte seg i problemene, bla. Fremtiden i våre hender. Han mente at det moderne samfunnet behandlet naturen på en fryktelig måte, og det er helt tydelig at dagens verden ikke står i samsvar med hans økosofi. Men kanskje blir menneskene snart nødt til å slå om kursen? Det er bred enighet blandt forskere, politikere, filosofer, andre vitenskapsmenn og vanlige folk om at verdenssamfunnet må skifte kurs. Kanskje blir da Næss' sin filosofi aktuell som et alternativ?