Filmen "An inconvenient truth", laget av AL Gore, mener jeg er en av de viktigste filmene som er blitt laget. Den tar opp problemer som stadig blir mer aktuelle, og som ikke vil forsvinne eller gå over om vi ignorerer dem. Filmen har jo fått en del kritikk: for det første påpeker kritikerne at Al Gore selv ikker er noen miljøkløpper. Det er for så vidt sant, men for meg virker det som disse kritikerne ofte er de som ikke gjøre noe som helst for miljøet, eller er verre selv. Og Gore prøver i hvertfall å gjøre noe med problemet! For det andre blir han kritisert for å ha personlige interesser, utvoer det å redde miljøet...Ja? Og så? Har ikke alle mennesker personlige interesser? Han klarer i hvert fall å kombinere sine interesser med noe veldig positivt! For det tredje hevdes det at filmen er usann. Den har blitt dømt på en rekke punkter av høyesterett i Storbritannia. Altså, ett land har dømt deler av filmen usann. Ingen andre land (så vidt jeg vet) har gjort noe lignende. I tillegg har jeg vanskelig for å forstå hvordan noe slikt kan skje, når et sted mellom 70 og 90 % av alle verdens forskere stiller seg bak påstandene om global oppvarming og heving av havnivået.
Uansett om deler av filmen er sann eller ikke, er det hovedbudskapet som er viktig: stopp å tro at menneskene ikke kan forandre jorda. Ikke tenk at problemene vil gå over, men gjør noe aktivt med dem selv. Et slikt budskap tror jeg mange i Norge, og i andre land, trenger å høre. Ingen av kompisene mine tror på global oppvarming...det synes jeg er skremmende. De mener å ha lært i kjemien at global oppvarming ikke er mulig...enda mer skremmende. De hevder at hele klimapolitikken til regjeringen gjennomføres for å skaffe staten mer penger(!). Når jeg hører alike meninger begynner jeg å lure: hvordan kan de tro på det selv. De har jo også sett Al Gores film. Joda, men de hadde også fått med seg at "filmen var dømt ugyldig i Storbritannia".
Vi ser jo hvordan temperaturer, stormer, orkaner og andre miljøkatastrofer øker, både i hyppighet og styrke. Skeptikerne vil hevde at noe slikt er helt naturlig. Da oppfordrer jeg dem til å se Gores film! Og hvis de fortsatt ikke er overbevist, ja da tror jeg de rett og slett er for redde/feige/egosentriske (eller hva det nå enn måtte være) til ville eller kunne innse den ubehagelige sannheten.
torsdag 18. desember 2008
torsdag 30. oktober 2008
Meningen med livet
Hva er meningen med livet?
Mange lurer på dette, men er det egentlig noe vits i å stille spørsmålet? Finnes det egentlig noe svar?Slike spørsmål kalles eksistensielle spørsmål, og også evige spørsmål. Dette er vel fordi de har med vår eksistens å gjøre, og vi har alltid stilt dem. Men det er slett ikke sikkert at det finnes noen mening med livet. Mennesker kan jo gjøre langt på vei som de vil, og slik finne egen mening med livet. Finnes det da en overordnet mening?
Jeg mener ja. Det er søken etter denne meningen som driver mennesket, og som har skapt religionene. Hvis du tenket over det, prøver alle religioner å si noe om hvordan du skal leve livet ditt, hva som er bra og hva som er dårlig. Dermed gir de deg også en mening: å leve etter religionens bud, gjerne for å oppnå høyere status og lykke (paradis, nirvana, reinkarnasjon). Jeg tror disse religionene er laget for å gi mennesker svar på mange eksistensielle spørsmål .
Vitenskapen kan ikke gjøre dette på samme måte: den kan gi svar på hvordan vi ble til, men ikke hvorfor. Den kan gi svar på hvorfor vi handler som vi gjør (til en viss grad), men ikke hvordan vi bør handle.
Jeg er ikke en ateist. Tvert om: jeg tror at meningen med livet er gitt av en høyere makt, noe som står utenfor mennesket. Derfor er det også utrolig vanskelig å fatte den. Mennesker som gir inntrykk av de har funnet den ultimate meningen, mener jeg er hyklere: vi kan fatte biter av den, men aldri finne den fulle og hele mening med livet. Hvis et menneske skulle klare det, tror jeg ikke at det ville fortsatt å eksistere, men heller blitt til et høyere vesen (litt diffust:P)
Selv mener jeg å ha funnet noen bruddstykker av meningen med livet: det å leve gir i seg selv mening for meg. Men også det å leve for noen andre: hvis jeg hadde levd helt aleine, uten noen andre, ville jeg ha følt en tomhet tror jeg (sånn som fru Linde sier i "Et Dukkehjem").
En del mennesker mener at det ikke er noe mening med livet, utover det å formere seg. De mener at menneskets søken etter mening bare et tull. Men selv disse menneskene lever jo, noe som beviser at de finner en mening i livet utover det å formere seg. Ellers tror jeg ikke de hadde klart å leve videre. Men det er altså viktig å peke på at alle finner sin egen mening med livet. Ingen av disse er "feil", men jeg tror de er del av en større mening, som vi ikke kan fatte.
Mange lurer på dette, men er det egentlig noe vits i å stille spørsmålet? Finnes det egentlig noe svar?Slike spørsmål kalles eksistensielle spørsmål, og også evige spørsmål. Dette er vel fordi de har med vår eksistens å gjøre, og vi har alltid stilt dem. Men det er slett ikke sikkert at det finnes noen mening med livet. Mennesker kan jo gjøre langt på vei som de vil, og slik finne egen mening med livet. Finnes det da en overordnet mening?
Jeg mener ja. Det er søken etter denne meningen som driver mennesket, og som har skapt religionene. Hvis du tenket over det, prøver alle religioner å si noe om hvordan du skal leve livet ditt, hva som er bra og hva som er dårlig. Dermed gir de deg også en mening: å leve etter religionens bud, gjerne for å oppnå høyere status og lykke (paradis, nirvana, reinkarnasjon). Jeg tror disse religionene er laget for å gi mennesker svar på mange eksistensielle spørsmål .
Vitenskapen kan ikke gjøre dette på samme måte: den kan gi svar på hvordan vi ble til, men ikke hvorfor. Den kan gi svar på hvorfor vi handler som vi gjør (til en viss grad), men ikke hvordan vi bør handle.
Jeg er ikke en ateist. Tvert om: jeg tror at meningen med livet er gitt av en høyere makt, noe som står utenfor mennesket. Derfor er det også utrolig vanskelig å fatte den. Mennesker som gir inntrykk av de har funnet den ultimate meningen, mener jeg er hyklere: vi kan fatte biter av den, men aldri finne den fulle og hele mening med livet. Hvis et menneske skulle klare det, tror jeg ikke at det ville fortsatt å eksistere, men heller blitt til et høyere vesen (litt diffust:P)
Selv mener jeg å ha funnet noen bruddstykker av meningen med livet: det å leve gir i seg selv mening for meg. Men også det å leve for noen andre: hvis jeg hadde levd helt aleine, uten noen andre, ville jeg ha følt en tomhet tror jeg (sånn som fru Linde sier i "Et Dukkehjem").
En del mennesker mener at det ikke er noe mening med livet, utover det å formere seg. De mener at menneskets søken etter mening bare et tull. Men selv disse menneskene lever jo, noe som beviser at de finner en mening i livet utover det å formere seg. Ellers tror jeg ikke de hadde klart å leve videre. Men det er altså viktig å peke på at alle finner sin egen mening med livet. Ingen av disse er "feil", men jeg tror de er del av en større mening, som vi ikke kan fatte.
torsdag 25. september 2008
Toleranse?
Norge i dag er et samfunn med mange forskjellige kulturer og livssyn. Kristne, muslimer, pakistanere, svensker, og polakker lever side ved side. I et slikt samfunn tror jeg det er viktig å kunne vise toleranse ovenfor andre kulturer. Hvis ikke, vil samfunnet bli preget av konflikter og indre motsetninger. Det er også viktig at staten da sørger for å legge til rette for mange typer livsstiler, slik at de tar vare på mangfoldet.
Mange vil si at det også må være begrensinger. Holdninger og livssyn som er i strid med menneskerettighetene bør forbys, påstår mange.
Jeg er forsåvidt enig i at en del livssyn er ekstreme, og noen er direkte skadelige for mennesker. Men samtidig mener jeg der er problematisk å dømme livssyn ut i fra menneskerettighetene, ettersom de etter min mening er basert på den vestlige kulturer. Derfor bør man være forsiktig med å dømme andre livsstiler for hardt.
Mange vil si at det også må være begrensinger. Holdninger og livssyn som er i strid med menneskerettighetene bør forbys, påstår mange.
Jeg er forsåvidt enig i at en del livssyn er ekstreme, og noen er direkte skadelige for mennesker. Men samtidig mener jeg der er problematisk å dømme livssyn ut i fra menneskerettighetene, ettersom de etter min mening er basert på den vestlige kulturer. Derfor bør man være forsiktig med å dømme andre livsstiler for hardt.
tirsdag 23. september 2008
Donnie Darko
Donnie Darko er en av de beste filmene jeg har sett. Den er engasjerende, har gode skuespillerprestasjoner, og ikke mninst er den veldig aktuell i dag.
For det første tar den opp flere viktige temaer i forhold til ungdom: utvikling av egen identitet, usikkerhet i forhold til samfunnt rundt seg, ensomhetsfølelse. Donnie har problemer med alle disse temaene, noe som gjør karakteren hans troverdig og interessant.
Som sagt tar den opp temaet ensomhet, noe som jeg tror er typisk for vår tid; mennesker utvikler i mindre grad sosiale forhold og nettverk, mange føler at de ikke forstår samfunnet, og noen velger bevisst å leve isolert fra det av ulike grunner. Alle disse tingene kan føre til en ensomhetsfølelse.
For det andre problematiserer filmen en av de viktigste sosiale systemene vi har i dag, nemlig skolen. Den reiser spørsmål ved undervisningsmetoder og innhold. Den viser også tydelig at ting har flere sider, både gjennom konkrete eksempler (controll your fear-mannen) og gjennom at Donnie finner ut dette selv. Jeg tror mange i dag hadde hatt godt av å innse at det er mange sider ved saker.
For det tredje tar filmen for alvor opp psykiske problemer, et raskt økende problem i dagens samfunn. Donnie har hallisunasjoner, og innbiller seg etter hvert en fantasivenn (Frank). Filmen viser hvordan slike ting kan ta overhånd, og hva som da kan skje. Selv om filmen har mye fiksjon, mener jeg altså også at den innholder mye verdifull lærdom.
For det første tar den opp flere viktige temaer i forhold til ungdom: utvikling av egen identitet, usikkerhet i forhold til samfunnt rundt seg, ensomhetsfølelse. Donnie har problemer med alle disse temaene, noe som gjør karakteren hans troverdig og interessant.
Som sagt tar den opp temaet ensomhet, noe som jeg tror er typisk for vår tid; mennesker utvikler i mindre grad sosiale forhold og nettverk, mange føler at de ikke forstår samfunnet, og noen velger bevisst å leve isolert fra det av ulike grunner. Alle disse tingene kan føre til en ensomhetsfølelse.
For det andre problematiserer filmen en av de viktigste sosiale systemene vi har i dag, nemlig skolen. Den reiser spørsmål ved undervisningsmetoder og innhold. Den viser også tydelig at ting har flere sider, både gjennom konkrete eksempler (controll your fear-mannen) og gjennom at Donnie finner ut dette selv. Jeg tror mange i dag hadde hatt godt av å innse at det er mange sider ved saker.
For det tredje tar filmen for alvor opp psykiske problemer, et raskt økende problem i dagens samfunn. Donnie har hallisunasjoner, og innbiller seg etter hvert en fantasivenn (Frank). Filmen viser hvordan slike ting kan ta overhånd, og hva som da kan skje. Selv om filmen har mye fiksjon, mener jeg altså også at den innholder mye verdifull lærdom.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)